Hvorfor holdt det da, likevel?

I går skrev jeg om en episode som nesten sendte meg ut på sjokoladekjøret igjen.
Det holdt hardt, men det holdt.

Randi Kristin og LinnMarit lurer på hvorfor det holdt. Og det er et utrolig godt og viktig spørsmål, som også jeg bør stille meg - for å ruste meg for ettertiden.

Hva skjedde?

Jeg tillot meg å bli skikkelig sint på han som fortjente det.
Riktignok bare på avstand - dette var ikke en episode jeg var direkte involvert i, likevel sterkt berørt av - men jeg tillot meg å kjenne på hva hendelsen gjorde med meg og jeg kjente at vedkommende fortjente hoderysting mer enn noe annet.

Normalt sett ville jeg skynde meg å påta meg både ansvar og skyld, og dessuten ta ekstraarbeidet med å rette opp i en feil jeg ikke hadde gjort - MENS jeg bedøvde såre følelser med sjokolade.

Denne gangen skulle jeg ganske enkelt ikke ha sjokolade. Det stod der som en uomtvistelig sannhet, i og med prosjekt 365. (Lærdom: Det er alltid greit å ha en konstant størrelse - ligninger med bare ukjente er veldig slitsomme.)

Dermed klarte jeg å sikte og sortere og finne ut at det faktisk ikke var meg det var noe galt med. Jeg trengte ikke være redd. Jeg trengte ikke føle at alt jeg gjør er feil, for det er det ikke.
Jeg trengte framfor alt ikke å trøstespise sjokolade.

Jeg ringte en venn. Jeg raste over vedkommende som (på distanse) hadde gitt meg den ubehagelige opplevelsen. Jeg tillot meg å kalle vedkommende både det ene og det andre (uten at han hørte det, men det virket). Jeg parkerte både ham og episoden. Hah!

Jeg spiste vanlig mat når det ble tid for lunsj,
og var svært fornøyd.

Fordi jeg ikke hadde avledningsspist sjokolade.
Fordi jeg hadde turt å kjenne på sinnet.
Fordi jeg heller ble sint enn redd.
Fordi jeg beholdt følelsen av å være en kapabel person, både yrkesmessig og privat.

Jeg kom styrket ut av det.

Takk for at dere spurte, jenter.

Noen ganger må man si (skrive) hva man tenker for å høre hva man mener!

Dette var dag 10 - 355 igjen